Da gjenstår det bare å si farvell før flyet tar av fra El Alto. Om kort tid lander jeg i lavlandet igjen. Ses hjemme folkens:) Men vær snille! Jeg har hatt diverse drømmer om min hjemkomst, og det var ikke noen fine drømmer.

Farvell…

Luringer

Søtinger

Sjarmører

Tøffinger

Gledesspredere

Trøtte tryner

Fotballspillere

Tullinger

Skopussere

Ovet og ut fra Bolivia!

Huayna Potosí med sine 6088 moh stod som mål for helga. På turen hadde vi med oss flotte folk fra både Frankrike, Sveits, England og Norge. Pluss en god gjeng med guider som skulle lede an.

Første dag var vi ute å fikk prøve oss litt på isklatring, som trening for resten av dagene.

Isklatring er gøy!

Andre dag flyttett vi oss fra camp1 som ligger på 4750 moh, til camp2 som liger 5300 moh. Dette gikk strålende for min del, og jeg hadde gode forhåpninger for de siste høydemeterne som lå foran oss neste dag.

En stk. fornøyd Linn Iren

Mektig landskap

Etter noen få timer søvn våknet vi opp 00.30 for å gjøre oss klar for siste etappe til toppen. Heldig som jeg var våknet jeg opp med kvalme. Jeg fikk satt litt farge på snøen før vi begynte å gå. Selv om jeg hadde spydd, bestemte meg uansett å prøve litt, man vet jo aldri hvordan kroppen vi reagere når man er over 5000 moh. Etter 30-40 min kjente jeg at kroppen var tom for energi, i og med at kroppen min var tom for alt av mat og veske. Vi tok en liten pause, fikk i meg en halv kjeks og litt vann før vi trasket litt videre. 5 min etterpå måtte jeg stoppe igjen, og der forsvant kjeksen og vannet ut. Jeg måtte si meg ferdig med turen 5400 moh, men men…

Jeg fikk med meg soloppgangen fra hytta hvertfall

Selv om ikke toppen ble besteget denne gang, hadde jeg er kjempetur! Man blir aldri syk på de riktige tidspunkt, det har jeg funnet ut. Og i høyden går det opp og ned, no ve?

Uansett hvor mye coca jeg tygga, hjalp det ikke..

Men siden det ikke blir noe påsketur med fam. Sinnes i år, minnet denne helga meg om påske, foruten skiene. Men sola og snøen var på plass. Vi bodde på hytter, fikk kasta litt snøballer, frøset litt på tærne, spilt kort og solt panna litt.

Kortspilling

Det var godt å komme seg tilbake til La Paz igjen, spise mat som holdt seg i magen og sove i ei god seng… Merkelig hvordan 3500 moh plutselig føles som lavlandet ;)

Jeg kom heller på å spørre Flora, vår flotte venn, som to ganger i uka vasker huset vi bor i. Hun er nemlig cholita, så jeg spurte om hun hadde lyst til å ta med et eksta skjørt og et sjal så vi kunne prøve. Det gjorde hun med glede! Så her en kveld kledde hun oss opp. Flettet håret vårt, pyntet oss med øredobber, riktige sko, og ikke minst skjørtet, sjalet og hatten. Vi lignet ganske mye, men manglet de lange svarte flettene.

Det var fantastisk å snurre seg rundt i klærne, som vel og merke var litt tunge, men utrolig fine!! Føltes nesten som 17. mai når jeg har bunaden på ;)

Hatten jeg har på fikk jeg til jul av Linn Iren

Cholitas, Tonje og Linn Iren

Flora og jeg danser

Den kule gruppa vår

Jeg har hatt besøk fra Norge (jej!), og et av de store høydepunktene var å sykle dødsveien.

Vi var fem stk turister og en guide som cruiste nedover dødsveien onsdag sist uke. Veien starter på 4700 moh, og ender opp i jungelen, 1700 moh. Veien har smale partier, mye steiner og humper, små fossefall og bekker som skal krysses, og ikke minst, en venstreside som går mange meter rett ned. Vi syklet alle med et kick i beina, så tempoet var høyt. Heldigvis klarte vi oss med kun et lite uskyldig fall av en av de andre guttene. Vi fikk alle en t-skjorte som bevis der det stod at vi var overlevere av Dødsveien, så vi kom oss trygt ned.

Panlegger reisten av veien nedover

Ellers var vi også en tredagerstur til Salar de Uyuni. Mektige landskap! Les om turen på http://linnirensp.wordpress.com/

Jeg fikk vist Lina og Signe hvor jeg bor, byen min, jobben min og gode restauranter. Jeg fikk dem også til å svinge seg litt på salsakurs og jeg tok dem med på ungdomsgudstjeneste i kirka mi. Jeg koste meg!

Nå er det kun kort tid igjen i Bolivia, og jeg må bare innrømme at jeg har lite lyst til å dra hjem fra alt dette nå… Kanskje er jeg klar om fire uker!

Hilsner fra minstemann og meg

Skopussesettet og lua for å skjule ansiktet blir lagt på sidebenken

Her kommer barn og unge i alle aldre

…. for å leke og spille fotball

og danse

Før de stikker avsted igjen får de med seg litt frukt og juice

Hver tirsdag er annerledes. Nye folk kommer, andre som pleier å være der, ikke. Men, det beste er at vi bare kan være sammen en liten stund, spille (hard) fotball, få litt samtaler, og gateungene får en liten pause i hverdagen.

Mange ganger er det vanskelig med gatearbeidet. Selv om vi har lagt opp et bra opplegg og mange har kommet til fotballbanen, er det fortsatt alltid noen som ikke vil delta. De vil heller bare sitte på sidelinja og sniffe lim eller sove. Jeg føler meg ofte så hjelpesløs… Men, det vi ønsker å gjøre for dem er å gi dem troa på seg selv. Selv om det kan føles så vanskelig å tenke seg at de en dag skal forlate gata, og dessverre er det nok mange av de som aldri kommer til å gjøre det heller, så må vi ikke slutte å ha troa på dem. Alalay strå alltid med dørene åpna, så oppgaven vår er å motivere og formidle dem om det.

Gatelivet i La Paz er utrolig tøft, særlig med kulda som trenger seg på om kveldene. De har ikke en varm dunsovepose, og de må helst finne skjulesteder for natta sånn at ikke politiet finner dem. Hver dag prøver de å jobbe sånn at de kan få litt penger til mat. Når ikke dette går, går mange over til å stjele. En gang spurte jeg en på gata hva han skulle gjøre resten av dagen, jo, han skulle drikke og stjele…

Jeg hadde aldri overlevd på gata i La Paz, det er jeg helt sikker på. De er noen skikkelige hardinger, alle sammen!

På fredag var vi med barna på skolen for å se på opplegget de hadde med dans og oppvisning. Det første som skjedde når vi kom inn i skolegården, fem hvite voluntører, var at alle ungene sprang mot oss og dynket oss med vann. Det var artig, men vi skulle bare hatt noen vannpistoler så vi kunne tatt dem også.

Ungene var kjempe flinke og alle hadde kledd seg ut med kostymer. De danset og laget liv for foreldre og skolekamerater.

Vi ville oppleve mer av karnevalet, og reiste derfor på lørdag til det kjente karnevallet i Oruro, en ca. 4 timer sør for La Paz, for å få med oss mer. Alle vi hadde snakket med på forhånd hadde advart oss mot mye tyvieri og fulle folk. Dette fikk vi selvfølgelig se, men vi kom alle hjem med alt vi hadde med oss. I tillegg kom vi alle fem jentene hjem med seigt hår og våte klær… Vi satt på riktig plass, god utsikt til paraden og alle danserne, pluss at vi hadde en gira gjeng rundt oss som var med på vann- og skumkrig. God stemning!

Norge, Tyskland, Norge, Østerrike og Sverige på tur

Imponerende!

Flotte kjoler

Sånn så det ut etter krigen vår

Jeg koste meg :D

Imens de er på skolen nyter vi voluntørene stillheten og finner på litt av hvert.

Vi stikker på musikkrommet, låner instrumentene til barna og spiller det beste vi kan på både fiolin og cello.

Av og til går jeg til butikken ”Olga” for å kjøpe brød og litt frukt, studerer litt spansk og tar meg litt tid til å tenke

Klokken 10.00 er vi med å hjelper på kjøkkenet for å forberede lunsj og middag til alle barna. Etterpå går vi til bakeriet og hjelper til med laging av rundtstykker og småkaker.

Klokken 13.00 skal lunsjen og middagen hentes. Vi går til det store kjøkkenet med grytene, får tildelt mat, og tar med maten tilbake til hytta vår der vi spiser sammen.

Ca. 6 timer er barna på skolen, og når de kommer tilbake vil freden fort avsluttes.

Da er det tid for å få av seg skoleuniformen, satt seg ved bordet og spise lunsjen sin.

Etterfulgt av dette kommer favoritten, lekser! Å hjelpe seks-syv skrikende jenter på en gang er ikke så lett (jeg har byttet hytte fra de mellomste guttene til de yngste jenten som ikke hadde voluntør), men det går til slutt når de har kranglet fra seg og funnet ut at de kan hjelpe hverandre!

Etter dette har jeg også timer med ei som trenger litt ekstra hjelp. Vi har litt fysiske øvelser ute, gjør lekser og tegner.

Vips er klokka 17.00 og vi skal ha te og brød.

Etter dette er det ”hora Alalay”. Alle barna er ute på plassen å leker og har fritid, hvis de har gjort ferdig leksa si.

Klokken 20.00 er det kveld og middagen skal spises før de hopper i seng. Ja, jeg kan trygt si at de ikke hopper i seng, men når de har fått roet seg leser vi historier sammen og jeg får mange kyss og klemmer før jeg avslutter dagen i hytta for voluntørene.

-       ser du godt etter ser du at det har begynt å bli grønt nå i regntiden

-       fjellet i bakgrunnen har du utsikt til nesten uansett hvor du står i La Paz

Utrolig bratte gater

-       når det regner så mest blir bussene ofte stående å spinne

Cholitaboder

-       her finner du alt du trenger av fruk og grønt for en fin pris

-       I tillegg farger alle de flotte damene opp byen med nydelige skjørt og sjal

Melk og juice på pose

-       her er PIL det store merket

Uorganisert elektrisitetssystem

- men tro det eller ei, vi har kun mistet strømmen en gang!

Bussene

-       Et lite skilt framme i ruta står det hvor den skal + at en person henger ut å roper det i tillegg

-       rekk ut hånda, bussen stopper garantert hvis det er plass

-       normalprisen er mellom en til tre kroner

Cholitawrestling

-       stor søndagsaktivitet

Turistgata

-       Alpakkaklær i alle fasonger og farger

Jeg føler meg bare så heldig og velsignet som bor i en så fantastisk by som La Paz!

Da har jeg vært tilbake i Peru igjen, denne gangen på ferie og på infield i Lima. Ferie og moro er alltid gøy, men det var godt å komme tilbake til kjente La Paz igjen…

For dere som ikke vet hva infield er, så er det et midtkurs i praksisoppholdet til alle Haldstudenter. Vi samles alle som har praksis i sammen kontinent, har en liten uke med litt undervisning, samtaler med lærere fra Norge, vi snakker og deler erfaringer og finner på sosiale aktiviteter sammen. Uka er plassert ca. i midten av oppholdet for å kunne gi oss nytt påfyll og motivasjon for resten av oppholdet. I tillegg får vi også se tilbake på det vi har oppledv til nå, få satt litt ord på ting og reflektere over det vi har erfrart.

Noen få bilder for å vise litt av mine siste to uker

AREQUIPA

CUSCO

MACHU PICCHU

INFIELD I LIMA

Nå er jeg klar for tre måneder til her i La Paz! Jeg føler meg litt som det står i boka ”Gi av deg selv” som jeg fikk av Anita før jeg reiste.

”Glem ikke å gi til deg selv. Du kan ikke gi noe til andre hvis du selv føler deg uttømt. Når dine egne batterier er ladet, vil du føle et fornyet ønske om å dele med andre”

Anne Calodich Fone 2005

Organisasjonen er bygget opp med fire forskjellige trinn som ungene går gjennom.

Det aller første som skjer, og som er trinn 1, er å nå barna på gata. Flere dager i uka går en gjeng ut for å leter etter barna på steder de vet at de ofte holder til, for eksempel ved kirkegården og spesielle parker. I tillegg er det også faste møtepunkter som barna vet om, der de kan få spille fotball, snakke, få en liten matbit og bare komme seg bort fra den harde hverdagen litt.

Med dette ønsker vi å bli kjent med barna, hjelpe dem med problemer og motivere dem til å si nei til gatelivet.

Etterfulgt av dette begynner trinn 2, perioden for å endre seg. Her kommer barna til et mottakssenter hvor de er max 1 år.

Tiden til barna går med på å få kontroll på seg selv, vende seg av uvaner og lære hvordan livet funker. De får samtaler med profesjonelle folk, og de har tid til å lære.

Uheldigvis er det ofte barn som rømmer, de klarer ikke vende seg av gamle vaner og de er ikke vant til å forholde seg til regler og rutiner, men mange er sterke og tilbyr seg hjelp.

Når de har fullført tiden sin på mottakssenteret starter trinn 3, perioden for å vokse. Trinn 3 er på barnehjemmet Aldeas Alalay (hvor jeg jobber). Her flytter du inn sammen med gutter eller jenter på samme alder, og hvor lenge du blir er uavhengig av hvor gammel du er når du kommer, men når du er 15 år starter det siste trinnet, og du må flytte til et annet senter.

På barnehjemmet er de fleste ungene over en lenger periode, og de levre som en stor familie. De har brødre og søstre til å leke og sloss med, mødre og fedre som passer på dem. Og på dette trinnet får de skolegang for å hjelpe dem videre i livet.

Trinn 4 er perioden for å bli selvstendig. Guttene og jentene flytter til hvert sitt senter, tilbake i sentrum igjen. Her er de mye mer fri, de har mer ansvar for seg selv, og de må finne seg jobb eller studie.

Jeg liker måten Alalay er bygd opp på. Det tilpasser barnas behov, i og med at mange har en hard bakgrunn der det trengs tid for å sette ord på ting, vende seg til nye vaner og bli ett nytt menneske.